Balkongen

Jeg ønsker meg en balkong.
En ballkong ville gjort meg lykkelig.
Hvis jeg hadde hatt en balkong skulle jeg sitte der dag og natt.
Jeg skulle pakket med inn i sovepose og tepper og sett dagen gry.
Jeg skulle kjent de første solstrålene varme og sett at byen våknet til liv.
Jeg skulle tatt på meg finkjolen og spist croissanter med syltetøy til lunsj.
Jeg skulle dyppet croissanten i cappuccino, sagt noen franske fraser og følt meg fransk.
Jeg skulle sett barna leke og hunder logre med halen.
Jeg skulle sett knopper bli til blader.
Om kvelden skulle jeg nytt en kopp kveldste mens jeg så på solnedgangen.
Hadde jeg bare hatt en balkong. En fransk smijernsbalkong med plass til bare meg.
Men det hadde kanskje blitt ensomt?
Det hadde kanskje blitt som å stå utenfor verden, se ned på den og ikke kunne delta.
Jeg vil jo leke med barna, ligge i gresset, klappe hunden, kjenne på bladene, plukke blomster og drikke te med venner. Jeg vil gå sammen med menneskene i byen, kjøpe kaffe på kafé og kanskje reise til Frankrike.
Jeg har ingen balkong.
Jeg er fri!