Skriket

Ansiktet hennes ble hviter og hvitere. Hvitt som snøen som falt i natt. Den siste snøen. Det skulle være den siste snøen før våren kom.

”Det er ikke det at jeg ikke vil treffe deg mer.. ”. Han lot setningen henge i luften.
Han som sa det hadde akkurat kysset henne og spurt hvordan dagen hennes haddde vært. Som de pleide. Hånden hennes holdt han fortsatt i sin.

Hun ville åpne munnen til et skrik, et skrik som på museet litt lenger oppi gata. Hun ville skrike all smerten ut, men hun klarte det ikke. Den første kjærligheten, den første sorgen.

14 år. Hvit som en svane. Det kom til å bli en morsom historie. Men ikke nå.

Dumpet på Tøyen t-banestasjon