Dørene lukkes!

Sjåfører av kollektivtransport sier ikke bare ”dørene lukkes”. De sier også:

Sjåføren (sint): Faen, nå ødela du døra mi! Du som ødela døra kan gå ut.Hører du, gå ut ellers kjører jeg ikke videre
*Pause der ingen går ut av t-banen*
Sjåføren (litt spakere): Det der gjør du ikke en gang til altså!

Vi må dessverre stanse fordi en narkoman ha tatt for mye dop på toget forran

På bussen:
-Ville bare oppyse på at vi får en mann med en kontrabass om bord. Gjør plass til en mann med kontorabass!

-Husk å ta med alle deres eiendeler og ha en strålende aften

Skriket

Ansiktet hennes ble hviter og hvitere. Hvitt som snøen som falt i natt. Den siste snøen. Det skulle være den siste snøen før våren kom.

”Det er ikke det at jeg ikke vil treffe deg mer.. ”. Han lot setningen henge i luften.
Han som sa det hadde akkurat kysset henne og spurt hvordan dagen hennes haddde vært. Som de pleide. Hånden hennes holdt han fortsatt i sin.

Hun ville åpne munnen til et skrik, et skrik som på museet litt lenger oppi gata. Hun ville skrike all smerten ut, men hun klarte det ikke. Den første kjærligheten, den første sorgen.

14 år. Hvit som en svane. Det kom til å bli en morsom historie. Men ikke nå.

Dumpet på Tøyen t-banestasjon

Mennesker i byen

Jeg vet ikke om jeg skal møte blikket ditt. Jeg vet ikke hvor jeg skal se. I deg møter jeg all verdens fattigdom. Du minner meg på at vi lever i en urettferdig verden. Ofte passer det meg ikke å bli minnet på det akkurat der, akkurat da. Jeg ønsker å lukke øynene. Jeg vil gå fort forbi. Men jeg klarer det ikke. Jeg må se på deg. Jeg gir deg ikke penger, men jeg møter blikket ditt. Jeg viser at jeg vet at du er der. At du er et menneske. Du er ikke luft. Vi lever i samme by, likevel føles det ofte som det er et hav i mellom oss. I det jeg møter blikket ditt og du møter mitt minker avstaden. I alle fall i noen små sekunder.

Uventet stillhet

De som tenker at en t-banetur i morgenrushet er den værste måten man kan starte dagen på har nok ikke opplevd stillheten på Tøyen t-banestasjon kl 08.26 en fredagsmorgen. 50 mennesker som er helt stille sammen. Det er for meg den beste stillhet.

Syden

Solhungrige nordmenn. Det er det vi kalles, vi som setter oss på et fly fulle av skrikende småbarn og solariumsbrune gamlinger som unner seg en drink allerede på flyet. De kan ikke klandres for det. De følger bare tipset i star tours salgsbrosjyre: Ta en drink og slapp av, det er jo ferie! To slitsomme filmer seinere, samt utallige oppfordringer om å kjøpe ”billige” taxfree varer er vi endelig fremme i sola. Det er ikke så farlig hvor vi er. Vi er jo i Syden! Her kan vi kjøpe VG i kiosken og Wasaknekkebrød og brunost i butikken. I Syden bestemmer vi ikke selv lenger. Vi er alle barn som blir tatt vare på av Ving, Startour eller Apollo. Vi blir fortalt hvilken buss vi skal på i det vi kommer ut av gaten, og vi blir nesten fulgt til døra på hotellet. Men ikke tro at det stopper der. Nå er det nemlig hotellet som overtar ansvaret med like stor omsorg. Skulle de ikke klare oppgaven trøster Star Tour oss med at vi alltid kan ringe dem. Hvis vi lengter hjem (noe jeg ikke forstår kan skje i Syden siden det beste fra Norge er tatt med enten i kofferten eller finnes i nærmeste butikk) kan vi alltid ringe Star Tour. Men star tour har ingen grunn til bekymring. Hotellet tar oppgaven på alvor. De er faktisk så redde for oss at de helst ikke vil at vi skal forlate hotellområdet. Derfor går det bare en buss pr dag fra hotellet til nærmest by. Den bussen tar oss med til byen kl 09.00 og henter oss kl 13.00. På hotellet blir vi matet hver dag kl 9, 14, og 19. Hotellet er bekymret for at vi ikke skal få i oss nok mat. Derfor er det buffet. På buffet kan solhungrige nordmenn stappe i seg så mye mat de bare orker. Lærdommen fra barndommen om å spise opp maten på tallerkenen gjelder ikke her. Hotellet er ikke så strenge i sin oppdragelse. Her kan vi nemlig smake litt på alt, sette til side og ta en ny tallerken. For mammaer og pappaer er det dessuten gratis voksenbrus. For mange fører denne tilgangen til at man er litt ekstra rød i kinnene både morgen og kveld. Men hotellet passer på at gjestene ikke bare bruker tid på å spise og drikke. Hver dag til bestemte tidspunkter kan man være med på aktiviteter. Siden det ikke er trygt å gå utenfor hotellets område fører det til et noe begrenset aktivitetstilbud der de fleste aktiviteter foregår i vann til teknomusikk.

MEN det finnes et annet Syden der ute for de som våger seg utenfor hotellets høye murer. Det finnes en resturant med hjemmelaget italiensk mat drevet av en fantastisk dame med smittende humør, det finnes en uforglemmelig fottur i fjellet med hav på alle kanter, det finnes lokale som ikke kan norske fraser, og det går an å stå tidlig opp, jogge seg en tur med solens stiger opp av havet og høre på stillheten. Kanskje du til og med oppdager at du er på en spansk øy som heter Gran Canaria.

Akademia

Bakenforliggende emipriske årsaker til et ideosynkratisk, epistemologisk og transsubstansiert tilfelle av kulturelt komplekse virkelighetsnære begreper sammensatt av assimilerte substanser i synkrone studier. Å som jeg elsker universitetet!

Smittende smil

I dag ble jeg smittet av et smil. Det var ganske fint i grunn. Jeg møtte en gammel mann som smilte fra øre til øre. Jeg så det på lang avstand, men ble likvel overrasket da han plutselig smilte til meg. Det var ikke bare et smil, men et stort glis. Mon tror hvorfor han var så glad? Det spiller vel egentlig ingen rolle, for vips så var jeg smittet. Jeg gikk videre på min vei , smilende. Kanskje smittet jeg noen videre med mitt smil? Kanskje går hele Oslo akkurat nå og smiler. Noen ganger er det bra at smitte sprer seg fort. Kanskje du vil smitte noen med et smil i morgen?