Når jeg møter nye mennesker som er etnisk norske (eller nordmenn-nordmenn som Abid Raja kaller oss) vil det bare ta noen minutter før vi finner ut ting vi har felles. Antagelig kjenner vi noen av de sammen menneskene eller har samme fritidsaktivitet. Vi er mestere i å finne fram til det som gjør oss like, og omfavne dette i samtalen. Hva så når vi møter en person med minoritetsbakgrunn (også kalt bindestreksnordmenn i følge Raja)? Da snakker vi om alt som gjør oss forskjellig. Hvor kommer du fra? Hvordan er dette landet forskjellig fra Norge? Hvordan ser dere på disse tingene i ditt hjemland osv. Hvis vi isteden hadde begynt å fokusere på det som gjør oss like, tror jeg mange bindestreksnordmenn ville føle seg mer inkludert. De som mange kaller 2. generasjons innvandrere (mer korrekt heter det etterkommere) har vokst opp i Norge, snakker flytende norsk og føler seg norske, men vil likevel forfølges av slike ”vi er forskjellige” spørsmål hele livet. Jeg sier ikke at man skal ignorere folks bakgrunn, bare at det går an å tenke over om man oppfører seg ulikt og hvorfor man gjør det.
Mest av alt skriver jeg dette innlegget til meg selv. For jeg ønsker meg så veldig venner med minoritetsbakgrunn. Hvorfor har jeg ingen? Hvor har dere vært hele mitt liv? Hvor har jeg vært? Hva gjør at dere stenger meg ute? Hva gjør at jeg stenger dere ute? Men så kan det kanskje virke litt rart. For jeg er ikke på jakt etter svensker, heller ikke tyskere eller spanjoler. Det bare såkalte ikke-vestlige innvandrere som gjelder. Helst en Afrikaner eller en Latin-Amerikaner. La oss berike hverandres liv med sang og dans og kulturforskjeller!
Nei, det handler om noe annet, for til syvende og sist er det jo menneskene bak kulturen jeg vil bli kjent med. Og når man først blir kjent vil man merke at forskjellene ikke er så store. Som vi lærte allerede i barnehagen: Inni er vi like! Det handler om er at jeg håper jeg ikke er av dem som ubevisst stenger folk ute. Jeg vil jo så gjerne være åpen og inkluderende!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Kanskje man må bo i et annet land enn hjemlandet sitt en stund, sånn at man ikke har alle de som man allerede vet er "like" seg selv rundt seg hele tiden. Tror du ikke det kommer litt av at man, nå, har fått så stor bekjentskapskrets at man ubevisst egentlig ikke "jakter" lenger, uansett bakgrunn og hudfarge? Mens tidligere, da du i større grad var på "jakt", hadde du ikke så mange med ulik bakgrunn rundt deg?
Her i Hannover har jeg fått noen veldig få, gode venner med ikke-vestlig bakgrunn. Men det er fortsatt FÅ i forhold til alle de som er her, og i forhold til kontaktnettet jeg har.
For tiden henger jeg masse med noen australiere. Og det er et morsomt og positivt folkeslag! Synes de er den perfekte miks mellom amerikanerne og oss skandinaver. Dog er de noen av dem som ligner mest på oss - altså kanskje ikke så rart at jeg liker dem, gitt. Hm.
Hva gjør at du adopterer begrepet "bindestreksnordmann" og å ville "bli kjent med ikke-vestlige"? Vi er da mange som ikke er hvite, men er like mye nordmann som deg og ikke anser oss som ikke vestlige og som oppfatter "dine" bindestreksnordmenn" som like "anderledes" som deg selv. Dersom du kan reflektere over dette og lære av dette, vil du kanskje lykkes å få noen brune venner...
Legg inn en kommentar