Dørene lukkes!

Sjåfører av kollektivtransport sier ikke bare ”dørene lukkes”. De sier også:

Sjåføren (sint): Faen, nå ødela du døra mi! Du som ødela døra kan gå ut.Hører du, gå ut ellers kjører jeg ikke videre
*Pause der ingen går ut av t-banen*
Sjåføren (litt spakere): Det der gjør du ikke en gang til altså!

Vi må dessverre stanse fordi en narkoman ha tatt for mye dop på toget forran

På bussen:
-Ville bare oppyse på at vi får en mann med en kontrabass om bord. Gjør plass til en mann med kontorabass!

-Husk å ta med alle deres eiendeler og ha en strålende aften

Skriket

Ansiktet hennes ble hviter og hvitere. Hvitt som snøen som falt i natt. Den siste snøen. Det skulle være den siste snøen før våren kom.

”Det er ikke det at jeg ikke vil treffe deg mer.. ”. Han lot setningen henge i luften.
Han som sa det hadde akkurat kysset henne og spurt hvordan dagen hennes haddde vært. Som de pleide. Hånden hennes holdt han fortsatt i sin.

Hun ville åpne munnen til et skrik, et skrik som på museet litt lenger oppi gata. Hun ville skrike all smerten ut, men hun klarte det ikke. Den første kjærligheten, den første sorgen.

14 år. Hvit som en svane. Det kom til å bli en morsom historie. Men ikke nå.

Dumpet på Tøyen t-banestasjon

Mennesker i byen

Jeg vet ikke om jeg skal møte blikket ditt. Jeg vet ikke hvor jeg skal se. I deg møter jeg all verdens fattigdom. Du minner meg på at vi lever i en urettferdig verden. Ofte passer det meg ikke å bli minnet på det akkurat der, akkurat da. Jeg ønsker å lukke øynene. Jeg vil gå fort forbi. Men jeg klarer det ikke. Jeg må se på deg. Jeg gir deg ikke penger, men jeg møter blikket ditt. Jeg viser at jeg vet at du er der. At du er et menneske. Du er ikke luft. Vi lever i samme by, likevel føles det ofte som det er et hav i mellom oss. I det jeg møter blikket ditt og du møter mitt minker avstaden. I alle fall i noen små sekunder.

Uventet stillhet

De som tenker at en t-banetur i morgenrushet er den værste måten man kan starte dagen på har nok ikke opplevd stillheten på Tøyen t-banestasjon kl 08.26 en fredagsmorgen. 50 mennesker som er helt stille sammen. Det er for meg den beste stillhet.

Syden

Solhungrige nordmenn. Det er det vi kalles, vi som setter oss på et fly fulle av skrikende småbarn og solariumsbrune gamlinger som unner seg en drink allerede på flyet. De kan ikke klandres for det. De følger bare tipset i star tours salgsbrosjyre: Ta en drink og slapp av, det er jo ferie! To slitsomme filmer seinere, samt utallige oppfordringer om å kjøpe ”billige” taxfree varer er vi endelig fremme i sola. Det er ikke så farlig hvor vi er. Vi er jo i Syden! Her kan vi kjøpe VG i kiosken og Wasaknekkebrød og brunost i butikken. I Syden bestemmer vi ikke selv lenger. Vi er alle barn som blir tatt vare på av Ving, Startour eller Apollo. Vi blir fortalt hvilken buss vi skal på i det vi kommer ut av gaten, og vi blir nesten fulgt til døra på hotellet. Men ikke tro at det stopper der. Nå er det nemlig hotellet som overtar ansvaret med like stor omsorg. Skulle de ikke klare oppgaven trøster Star Tour oss med at vi alltid kan ringe dem. Hvis vi lengter hjem (noe jeg ikke forstår kan skje i Syden siden det beste fra Norge er tatt med enten i kofferten eller finnes i nærmeste butikk) kan vi alltid ringe Star Tour. Men star tour har ingen grunn til bekymring. Hotellet tar oppgaven på alvor. De er faktisk så redde for oss at de helst ikke vil at vi skal forlate hotellområdet. Derfor går det bare en buss pr dag fra hotellet til nærmest by. Den bussen tar oss med til byen kl 09.00 og henter oss kl 13.00. På hotellet blir vi matet hver dag kl 9, 14, og 19. Hotellet er bekymret for at vi ikke skal få i oss nok mat. Derfor er det buffet. På buffet kan solhungrige nordmenn stappe i seg så mye mat de bare orker. Lærdommen fra barndommen om å spise opp maten på tallerkenen gjelder ikke her. Hotellet er ikke så strenge i sin oppdragelse. Her kan vi nemlig smake litt på alt, sette til side og ta en ny tallerken. For mammaer og pappaer er det dessuten gratis voksenbrus. For mange fører denne tilgangen til at man er litt ekstra rød i kinnene både morgen og kveld. Men hotellet passer på at gjestene ikke bare bruker tid på å spise og drikke. Hver dag til bestemte tidspunkter kan man være med på aktiviteter. Siden det ikke er trygt å gå utenfor hotellets område fører det til et noe begrenset aktivitetstilbud der de fleste aktiviteter foregår i vann til teknomusikk.

MEN det finnes et annet Syden der ute for de som våger seg utenfor hotellets høye murer. Det finnes en resturant med hjemmelaget italiensk mat drevet av en fantastisk dame med smittende humør, det finnes en uforglemmelig fottur i fjellet med hav på alle kanter, det finnes lokale som ikke kan norske fraser, og det går an å stå tidlig opp, jogge seg en tur med solens stiger opp av havet og høre på stillheten. Kanskje du til og med oppdager at du er på en spansk øy som heter Gran Canaria.

Akademia

Bakenforliggende emipriske årsaker til et ideosynkratisk, epistemologisk og transsubstansiert tilfelle av kulturelt komplekse virkelighetsnære begreper sammensatt av assimilerte substanser i synkrone studier. Å som jeg elsker universitetet!

Smittende smil

I dag ble jeg smittet av et smil. Det var ganske fint i grunn. Jeg møtte en gammel mann som smilte fra øre til øre. Jeg så det på lang avstand, men ble likvel overrasket da han plutselig smilte til meg. Det var ikke bare et smil, men et stort glis. Mon tror hvorfor han var så glad? Det spiller vel egentlig ingen rolle, for vips så var jeg smittet. Jeg gikk videre på min vei , smilende. Kanskje smittet jeg noen videre med mitt smil? Kanskje går hele Oslo akkurat nå og smiler. Noen ganger er det bra at smitte sprer seg fort. Kanskje du vil smitte noen med et smil i morgen?

Husker du Fruit of the loom?

I går gikk jeg forbi et skilt med reklame for Fruit of the loom hettegenser til 299. Visste ikke at slike gensere fortsatt produseres. Det vekket gode minner fra 90-tallet. Jeg husker da jeg kjøpte min første Fruit of the loom genser. Jeg hadde spart ukelønna i 3 måneder. Genseren var svart med deilig mykt stoff, og den fine, avgjørende fruktlogoen øverst til høyre . Jeg følte meg så kul i den genseren. Trengte bare den. Gikk med den en uke av gangen. Jeg vet at ikke alt var bedre før, men en ting tror jeg var bedre; vi gledet oss over innkjøp av nye ting på en helt annen måte. Når man hadde spart og ventet på å kjøpe seg et klesplagg, var kjøpet virkelig noe å glede sg over. I dag kan jeg kjøpe en genser til 299 uten å merke det økonomisk, men det ville heller ikke gjort meg lykkelig.

Jeg har bestemt meg for å ikke kjøpe klær på et år. Det har noe med et fullt klesskap og klimautslipp å gjøre. Men kanskje mest av alt for at det skal bli som den gangen jeg kjøpte Fruit of the loom-genseren. Tenk så heldig jeg er som får lov å glede meg et helt år til det neste klesplagget jeg skal kjøpe.

Bøker + kaffe = sant

I hjertet av Oslo fant jeg min yndlingskafé. I en bokhandel. Luktene av nytrukket kaffe som blandes med lukten av bøker. Kafeen har hvitmalte gamle trebord med stoler som knirker når jeg setter meg. Et vindu med utsikt til Storgata der mennesker traver forbi. Et lite innblikk i andres liv over en kopp kaffe. Ei jente som smiler. Ei dame som leier et barn med skolesekk. En mann som selger =oslo. Alle deres små historier som jeg ikke får vite, men som jeg kan lage i mitt hode. Oslo er byen vår. Her lever vi våre liv og lager våre historier. På en kafe i en bokhandel sitter jeg, med tid, gode tanker og en usynlig omsorg for de som går forbi.

Livets nøkler

En nøkkel er mer enn en nøkkel. En nøkkel er symbolet på et hjem.
Plutselig var jeg hjemløs. Jeg har nøkler men ikke et hjem. De siste ukene har jeg fått mange nøkler. Jeg har blitt ønsket velkommen inn i nye hjem. Jeg har prøvd å skape meg hjem. Jeg pakker ut tingene mine. Legger bøker ved senga. Setter honning og te i skapet. Likevel er det ikke helt som mitt hjem. Det er ikke min nøkkel. Nå har jeg 3 nøkler. En til fortiden, en til nåtiden og en til fremtiden. Jeg håper framtidsnøkkelen blir god. Jeg gleder meg til å få et sted jeg kan kalle hjem.

Balkongen

Jeg ønsker meg en balkong.
En ballkong ville gjort meg lykkelig.
Hvis jeg hadde hatt en balkong skulle jeg sitte der dag og natt.
Jeg skulle pakket med inn i sovepose og tepper og sett dagen gry.
Jeg skulle kjent de første solstrålene varme og sett at byen våknet til liv.
Jeg skulle tatt på meg finkjolen og spist croissanter med syltetøy til lunsj.
Jeg skulle dyppet croissanten i cappuccino, sagt noen franske fraser og følt meg fransk.
Jeg skulle sett barna leke og hunder logre med halen.
Jeg skulle sett knopper bli til blader.
Om kvelden skulle jeg nytt en kopp kveldste mens jeg så på solnedgangen.
Hadde jeg bare hatt en balkong. En fransk smijernsbalkong med plass til bare meg.
Men det hadde kanskje blitt ensomt?
Det hadde kanskje blitt som å stå utenfor verden, se ned på den og ikke kunne delta.
Jeg vil jo leke med barna, ligge i gresset, klappe hunden, kjenne på bladene, plukke blomster og drikke te med venner. Jeg vil gå sammen med menneskene i byen, kjøpe kaffe på kafé og kanskje reise til Frankrike.
Jeg har ingen balkong.
Jeg er fri!

Når ble det farlig å være et medmenneske?

En dame ligger på gulvet i en buss. Det er ingen som gjør noe. Alle ser. Alle vet. Ingen gjør noe. Det er ikke til å holde ut. Jeg går bort tilslutt. Da er det flere som strømmer til. Flere som tørr å gjøre noe. Vi spør hvordan deg går. Får et snøvlete svar: ”Ha dere vekk! Jeg vil bare sove!” Men var det ikke verdt det? Alle tåler en slik kommentar. Det er bedre enn å ikke ha spurt.Noen mennesker har så mye smerte inne i seg at de må ruse seg for å få bort smerten. Noen mennesker har så mye smerte at de tror alle ønsker dem vondt. Jeg tror ikke smerten blir noe lettere når mennesker snur ryggen til.Jeg lurer på hva vi er redde for. Når ble det farlig å være et medmenneske?

En dansende start på dagen

Idag, nøyaktig kl 08.15 om morgenen, fikk jeg lyst til å danse. Jeg danset til Beyonce. Jeg undres hva de tenker, de tre familiene som kan se inn i stuevinduet vårt. De er kanskje ikke så vanlig å danse så tidlig på morgenen. Men det føltes som en god start på dagen.

Inspirasjon

Det å være inspirert er en av de beste tilstandene jeg kan være i. Det skal ikke så mye til for å få meg inspirert. Ofte kommer det i møte med nye mennesker. Eller venner som forteller ting fra livet sitt som gir meg inspirasjon. I dag møte jeg noen mennesker som inspirerte meg. To jenter som er i gang med å lage et flerkultureltsenter i Oslo. Et sted der folk kan møtes på tvers av etnisitet, på grunnlag av interesser. Det er noe jeg selv har drømt om, men har ikke kommet lenger en til tanken. Inspirerende å møte noen som faktisk bare har satt i gang. Og best av alt, de trenger folk til å bidra!

Oppgjør med stereotypier

Jeg har alltid hatt en helt spesiell oppfatning av prester. Kanskje tenker jeg at de er hellige. Urørlige. Noe utenom alle oss andre. Jeg har tenkt at prester ikke drikker øl eller går på fest. At de lever presteliv med prestefrue og prestegård, også sitter de i et rom og tenker prestetanker og forbereder søndagens preken.
Presten som døpte og konfirmerte meg var sånn. Han var gammel og rolig og trygg.

Så har jeg møtt prester som overrasker meg. Både med synspunkter og væremåte. Det er akkurat som det gjør mer inntrykk på meg når en prest sier at han er for homofilt ekteskap eller mot oljeboring i Lofoten. Presteutdanningen gir dessuten utrolig mange muligheter i forhold til arbeidsfelt. Folk med presteutdanning finner man over alt, i mange ulike typer jobber.

Her om dagen møtte jeg en prest på min egen alder. En prest som jeg kunne snakke helt naturlig med, akkurat som han ikke var en prest. Han sa mye klokt og var god til å lytte, og jeg forstår at han passer til å jobbe som prest. Men det er jo nettopp det han gjør; jobber som prest. En lærer er ikke lærer når han har fri, så hvorfor tenker vi på prester som om de alltid er på jobb. Prester har en lang utdanning og ofte god lytte- og formidlingsevne. Men mest av alt er de mennesker med en sterk tro, som jobber som prester. Man skal respektere prester. Akkurat som man skal respektere alle andre mennesker.

2010

Det er overskyet på nyttåraften. Det er det alltid. Men vi ser noen raketter likevel. Vi sier wow! Det er ikke vi som skyter dem opp. Staten har beskyttet oss mot det. Men vi har chamapgne som åpnes med et poff. Så gir vi hverandre nyttårsklem og nyttårskyss. Den beste måten å starte det nye året på. Med kjærlighet. Så stiller vi oss på en lang rekke og lager bølgen og sier godt nyttår til alle som går forbi. Godt humør og godt nyttår. Kanskje får man en klem av en fremmed. Etter på er det fest. Mer fest. Maten som ble servert på fine, hvite tallerkner før på kvelden, blir nå spist med hendene rett fra kjelen. Den billige vinen kjennes plutselig god. Samtalen som før gitt trått, går lett som bare det. Så hjem i kulda. Sove litt. Sove lenge. Og våkne til en ny dag. Et nytt år. 2010

Engler i snøen

Å ligge i snøen
Se på stjernene
Lage en engel
Bli barn igjen

Romjul

Åtte mennesker rundt et bord. Fortsatt unge
I et rom der klokka tikker men tiden har stoppet
Porselenet er nesten ikke brukt. Like vakkert som den gang
Kakene smaker det samme
Duken er nystrøket, for 20 år siden
Sølvtøyet ligger ubrukt i skuffene
Tradisjoner gjenopptas
Kanskje sitter vi her også om 40 år?

Julaftenritualer

På julaften synger vi 14 julesanger før vi åpner pakkene. Vi er 13 mennesker i alderen 9 til 87. Alle får velge seg en sang. Også må vi ha ”Deilig er jorden” til slutt. Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler. Vi rasker over isen. Vi hopper i hoppeland. Vi går rundt om en enebærbusk og vasker vårt gulv. Og alle er med. 9-åringen klarer å vente på pakkene. 87-åringen klarer å glemme den vonde hofta. Så ble det jul i år og.

Høst

For 2 uker siden var det bare grønt. For en uke siden var halvparten gult og halvparten grønt. I dag var det rødt på toppen, gult i midten og grønt på bunn. Høsttrær og høstfarger gjør meg glad!